Lesesalens eget lille liv!

Når man er sammen med mennesker over lang tid blir man godt kjent. Man vet hvordan folk vil reagere på ting du sier, du vet om de er seint eller tidlig ute, du vet om vaner og uvaner, og prater man litt ordentlig sammen så blir man godt kjent, sånn er det bare.
Og jeg har snart tilbrakt 4 måneder på lesesalen dette semesteret. Og med fast plass så er det de samme menneskene du "omgås" ,non-verbalt,hver dag. (Det er lov å omgås verbalt, uten for lesesalen)
Og det er noe som fascinerer meg når jeg har tilbrakt så mye tid på lesesalen. Jeg føler jeg kjenner folk, selv om jeg egentlig ikke kjenner dem. Jeg kjenner igjen skrittene til folk, jeg hører at det er de som kommer, uten å se opp, for jeg har lært meg å kjenne dem igjen på skrittene, og det har jeg lært meg helt ubevisst. Jeg vet når noen pleier å komme på skolen, og jeg vet når de pleier å gå hjem. Jeg vet at noen har fast kaffipause kl 11, og jeg vet at noen alltid er på andakten kl 10, mens andre alltid kommer til skolen etter andakten. Eller aldri er på andakten. Jeg vet at noen drikker juleøl(alkoholfri vel og merke)på lesesalen, jeg vet at noen som ikke har fast lesesalsplass allikevel har fast plass, jeg vet at noen utvekslingsstudenter går ut og inn, ut og inn, ut og inn, og at de vandrer mer enn de leser. og jeg vet at noen høres ut ei jente på skrittene, men så er det en gutt. Og jeg vet at vi er noen jenter på støvletter som "klikker" litt for mye av og til.
Lesesalens lille liv er fascinerende, og jeg innrømmer at jeg liker det litt!